Etikk, medmenneskelighet og moral?

Den siste uken har den såkalte "Ambulansesaken" preget det norske nyhetsbildet. Jeg har selv bitt meg merke i denne saken og det har blitt utvekslet en og annen mening på lunsjrommet. Folk over hele Norge har lagt merke til saken og mener nok noe om den også.

Kort oppsummering av saken:
Mandag i forrige uke ble den 37 år gamle Ali Farah slått ned i Sofienbergparken i Oslo etter å ha bedt noen om å være forsiktige med hvor de sparket fotballen sin. Da ambulansepersonellet kom frem til stedet, nektet de å ta med seg Farah fordi han tisset på seg, ifølge flere vitner. Det skal også ha kommet kommentarer fra ambulansepersonellet som "bare la han ligge der og sprelle", "Der mistet du sjansen din." og "din jævla gris." Resultatet av at hverken ambulansepersonell eller politi valgte å kjøre Farah til sykehuset og til slutt måtte bli fraktet i en taxi er at han nå ligger på Ullevål universitetssykehus med hjerneblødning og hjernehinnebetennelse.

Enigheten slik jeg oppfatter den blant folk jeg snakker med, og utifra hva jeg leser på nett er (ganske innlysende) at man som ambulansepersonell (og politi) ikke kan oppføre seg slik, og at det er rystende å se slik oppførsel fra de vi i samfunnet anser som våre beskyttere. Jeg føler det er noe som raser sammen rundt oss (og under oss) når slike hendelser inntreffer. Man sitter med en vond smak i munnen. Hva skal man tenke og hva skal man si? Nå sier ikke jeg at man skal konkludere med noe (i alle fall ikke 100%) før rapport og utredning foreligger i sitt fulle og hele, men jeg vil si det er rart med tanke på antall øyenvitner som var tilstede ved hendelsen.

Det som fikk meg til å skrive denne lille bloggposten i dag var overskriften på aftenposten.no som fikk morgenkaffen til å sprute ut av munnen min.

- Det får være grenser for hva vi skal finne oss i

Ja, du leste riktig. "Ambulansefolkene mener de taklet Ali-saken på en god måte." Ifølge Dagbladet skal ambulansefolkene ha fortalt at de trodde at Ali Farah var ruset på stoff da de ankom Sofienbergparken mandag i forrige uke. De oppfattet ham derfor som et "ordensproblem".

Ifølge Dagbladet skal en av dem ha sagt at han ikke ville handlet annerledes i saken. En av dem skal i tillegg ha sagt at han ikke under noen omstendighet vil beklage sin beslutning, selv om han er lei seg for at hjerneblødningen ikke ble oppdaget.

Helt seriøst. Denne posten skriver jeg for å si ryk og reis til ambulansepersonellet! Og for å støtte Ali Farah og hans pårørende. Til tross for at ikke utredningen er ferdig ennå. Etter dagens overskrift så gir jeg faen. Hva skjer med moral og medmenneskelighet? Hva skjer med at man kan innse at man har gjort noe feil, legge seg flat og beklage seg? Uten noe som helst "ambulanseerfaring" vil jeg ganske så dristig anta at blir man slått hardt i hodet blir man temmelig groggy. Blør man i tillegg kraftig fra hodet bør det kanskje tilsi at personen bør undersøkes. Hvordan personellet kan si "han så rusa ut" fatter jeg virkelig ikke. Og jeg blir faktisk kvalm når de etter all praten rundt denne saken sier "jeg ville ikke handlet annerledes i saken" og "ikke under noen omstendighet beklage sin beslutning".

På "toppen av kransekaka" står det at 23 åringen som slo ned Ali er varetektsfengslet, inrømmer at han har slått men ... hang on ... wait for it...

Han innrømmer å ha slått 37-åringen, men sier at han ikke mente å skade ham.

Skulle ikke skade nei, bare leke-sloss litt?

Jeg blir matt, og trist og lei for hva som skjer med samfunnet vårt. Etikk, medmenneskelighet og moral.